Når pandemien tok over landet vårt i mars 2020 og det ble bestemt nedstengt, var det mange som kjente på en panikk følelse. Frykt, redsel, maktesløshet og tvang, hvor omstillingsevne ble det nye ordet man kunne putte på jobb CV.
Etter kort tid kom ordet «brakkesyke» på alles lepper, konserter, ferier, opplevelser og sammenkomster stoppet helt opp og alt ble kansellert. I denne perioden kom også «haukene» fram, de som påser at alle andre følger samfunnes nye regler, og debatter, tik-tok videoer, Facebook oppdateringer og live streaming av meninger og fordommer ble spydd ut i det offentlige rom. Det å klemme andre mennesker ble den nye skammen, det å bruke munnbind ble en nasjonal dugnad som ikke alle var enige i og der poppet opp «besserwissere» på alle områder av pandemien.
Like raskt som landet ble stengt ned er det nå åpnet igjen, 18 mnd med total endring fra normalen. Folk feirer med sjampanje, klemming, sammenkomster, og livet kan atter en gang gå tilbake til normalen, for noen. Mange har mistet jobbene sine, familien sin, nettverket sitt og helsen sin. De varmeste tanker går til dem.
Long covid er et begrep som mange nå har hørt og forskerne jobber på spreng for å finne ut av hva viruset etterlater seg. Det er både utmattelser, tarmproblemer, luktesanser som forsvinner osv. Det er virkelig en gledens tid altså, der (nesten) alle landets innbyggere sammen skal jobbe for et felles mål; å komme tilbake til normalen.
Normalen for de aller fleste, men ikke for alle. For noen lever i et pandemi-lignende scenarie 24/7. Misforstå meg rett- gleden over et land i gjenåpning er stor, hvor man ser naboer, venner og familie sakte returnerer tilbake til normalen. Og det unner jeg ALLE. #denfølelsen
Men mange er ubevisst og noen ganger helt uvitende om at mange har levd i en pandemi-lignende tilværelse i flere år før covid kom til Norge. Utmattelse, isolasjon, kansellering, ekskludering, diffuse symptomsbilder, ensomhet og diverse helseutfordringer står i kø.
Denne gruppen mennesker har ikke fått midler til hjemmekontor, ikke fått midler til å omstille seg en hverdag hjemme, der de kunne kombinere jobb og sykdom, ikke fått midler til forskning og ikke fått følelsen av å bety noe for felleskapet og i noen tilfeller føle på en egenverdi. De er overlatt til seg selv, uten midler, uten lenger en jobb, mange uten et nettverk eller familie. Noen lever med følelsen av å aldri få en klem, aldri få besøk, aldri ha råd eller aldri ha helse. De må være sin egen lege, sin egen psykolog, sin egen sjef og sin egen coach. For er der en ting det kreves mye av for en person som er usynlig syk, så er det å selv jobbe knallhardt med å holde psyken på plass i en hverdag med usynlig sykdom. «Haukene» og «besserwisserne» er de vant med, fordi usynlig sykdom ofte maner de frem og et fåtall mennesker ser usynlig syke på de dårlig dagene og de gode dagene er så ustabile og bør ikke brukes mot pasientgruppen.
Det ligger et samfunnsansvar på politisk nivå for at hverdagen til kronikere skal bli bedre, for akkurat nå som før, er de usynlige syke fortsatt usynlige.
Til alle dere som feirer åpningen av Norge; hipp hurra og nyt det til det fulle , det er dere vel undt
Til alle med FM/CFS/ME; drømmen om en normal hverdag er stor, hold ut og bruk fellesskapet på nett hvis dagene blir tunge 
Trenger du hjelp så nøl ikke med å ta kontakt med Kirkens sos tlf 
22 40 00 40https://www.kirkens-sos.no/telefon
Mental Helses hjelpetelefon 116 133www.sidetmedord.no
FibroNorge